Det står meg nært.

av TheKNUTSresidens in mars 17, 2011
Kategorier 1

Jeg får tårer i øynene egentlig, mens jeg sitter på biblioteket og ser inn i de store, brune øynene hennes. For det er sårt, det er nært. Og det er en del av meg.

Jeg er snart voksen nå, tenker jeg. Og jeg trykker på den lille dataen min og formulerer problemstilling til bacheloroppgaven min og tenker at jeg har valgt riktig vei. Kanskje for riktig vei, egentlig. For jeg føler det under huden. I hjertet. I hodet.

De siste årene har ikke blitt som jeg trodde. Kanskje bedre, egentlig. Når jeg tenker meg om. Jeg har valgt feil. Studert litteratur og hatet de arrogante snobbene med nesen i sky og i Odysseen. Jeg har studert arbeids- og organisasjonspsykologi med middelaldrende mennesker, og blitt undervurdert. Og utklassert dem.
Og nå. Det uunngåelige valget. Som hele livet mitt har ledet opp til, egentlig. Og jeg finner det rart å tenke på. At et yrke kan være skapt for noen, eller at noen kan være skapt for et yrke.

Men så sitter vi der. I ingenmannsland sammen. Og de ber meg om å la andre ta vare på meg, slik jeg tar vare på alle andre. Og jeg innrømmer at det er en deilig tanke. Skummel, men deilig. For jeg vil bli tatt vare på. Og jeg får tårer i øynene når jeg sier at jeg hater å snakke om meg selv. I ingenmannsland går ingenting ubemerket, og hun sier at jeg ser trist ut. Jeg nikker, mens jeg kjemper mot tårene.

Story of my life.

Jeg holder meg opptatt. Lukter pensumbøker og tenker at jeg kanskje kommer til å savne det likevel. Selv om det har vært seks lange, ubestemmelige år. Der jeg har drevet mellom ubesluttsomhet og ensomhet. Bunken med bøker er et tårn, og databasene virker uendelig, utømmelig.

Noen ganger har jeg villet gi opp. Selge leiligheten, slutte i jobben, skrive bøker og drikke te og ikke vedkjenne meg noe eller noen. Bli sær, særere enn jeg allerede er, ha en plagsom puddel jeg aldri ville likt og tre sinte katter. Og så haddej eg forlatt livet slik jeg engang kjente det og begi meg ut i en fremmed verden, kanskje forsvunnet i et bråkete folkehav av ukjente mennesker.

Men så ser jeg på bildene. Selv om noen ser lykkelige ut, så er de vonde. Bevis på vonde dager og fæle følelser. På redsel, skrekk og håpløshet.

Jeg er snart voksen, egentlig. Og det er skummelt og godt samtidig. Og jeg forsøker nå, mer enn noensinne – å møte alt det vonde i livet mitt. Både gjennom hjelp i Ingenmannsland og gjennom bacheloren min.
For nå er jeg lei. Jeg må bryte ut av mørket og ensomheten og vedkjenne meg elendigheten jeg dyrker så intenst.

Ingen sa det var lett, ingen sa det ville bli så hardt.
Men jeg forsøker likevel.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

and that’s how I want you to feel

av TheKNUTSresidens in mars 7, 2011
Kategorier 1

Hun husker det nesten ikke lenger, slik de små fregnene danset over neseryggen om sommeren. Eller hvordan solbleket hår luktet i ettermiddagssolen. Hun husker nesten ikke hvor kaldt vannet var i elven, når de kastet seg uti uten frykt. Hun husker nesten ikke hvordan nettene luktet og hvordan det føltes da gresset kilte henne under føttene.

tumblr_lasot0xzBo1qcumsvo1_500_large

Hun husker nesten ikke hvordan det er å være fryktløs, eller hvordan det føles å sove trygt om natten. Hun husker nesten ikke hvordan de sktine, små føttene hennes herdet i løpet av sommeren etter å ha løpt barføtt i skogen. Hun husker nesten ikke hvordan det var å føle at hun hadde hele livet sitt foran seg, en fremtid som ikke var formet eller fastsatt.

Men hun husker ensomheten. Som har fulgt henne siden hun var liten, som en stor, mørk skikkelse. Som nesten føles trygg nå. Hun husker hvordan ensomheten gjorde at hun følte seg hul, mangelfull og tom. Hun husker at hun ikke visste hva tomheten var eller hva den store, mørke skikkelsen het.

Hun lar fingeren stryke over neseryggen. Hun kan ikke se fregnene lenger. Hun drikker te og gjemmer seg for verden under et teppe. Bare pusekatten vet hvor hun er.
Hun studerer fuglereiret finkene hennes har laget av strå hun gav dem, og lurer på hvordan det føles å være en fugl.. i et bur. Kanskje slik hun føler det.  At ensomheten har overskygget alle mulighetene som ligger foran henne, og gjemmer veien videre.

Og noen ganger husker hun virkeligheten, og klarer nesten å se et lysglimt. Som hun har blitt vekket fra en dyp søvn. Hjertet vekkes til liv, og tomrommet inni henne er ikke fullt så stort og overveldende som det pleier.

Han rører noe ved henne. De blå øynene hans gjør at pulsen hennes går fortere. Og armene hans dysser henne i søvn, selv når hun vrir seg i smerte og redsel. Kyssene hans får hun til å føle seg elsket. Og ordene hans får henne til å føle seg sett. Selv der hun blir gjemt i mørket av ensomheten.

Selv om de fleste dager forsvinner inn i ingenting og ensomheten er altoppslukende, så har hun dager der hun føler seg levende igjen. Der hun stråler av lykke og huden hennes gløder av kjærlighet. Og det er de dagene som får henne til å holde fast, selv om de mørke noen ganger kan friste henne til å gi slipp.
For selv i mørket. I ensomheten. Så har hun det eneste som virkelig gjør livet verdt å leve hver eneste dag.
Kjærlighet.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Tell me when you hear my heart stops

av TheKNUTSresidens in mars 4, 2011
Kategorier 1

Jeg sukker tungt og ser ut på regnet. Det klør litt i fingrene. Normalt sett hadde jeg tent i en røyk, men jeg gjør ikke sånt lenger.

tumblr_lag2lqaRUk1qchn0go1_500_large

foto: weheartit.com

Lysene i tunnelen gjør at jeg kan lese annenhvert ord i boken min.  Men tankene mine er minner. Et og et bilde. En og en tanke. Jeg har hatt fri fra meg selv i noen dager nå.

Det lukter annerledes i Trysil, enn i Bergen. Og snøen under skiene mine er helt hvit. Den glitrer i solskinnet og er ubeskrivelig perfekt. Selv om harespor ødelegger ensomheten og ingenmannslandet. Og når meg og han står på taket for å måke snø, løsner plutselig alt og vi renner ned med metervis med snø.Og ler. Ler til det gjør vondt i magen og lykken overmanner meg.

Og stillheten. Stillheten som ikke får deg til å føle deg ensom, selv om det høres ut som du er den eneste i verden. Men som gir deg sjelefred og gir deg ork til å leve en dag til. Kanskje to.

Så er vi i Bergen igjen. Og dagene som har vært, virker milevis unna. Regnet er tungt og grått. Og jeg står i bare en engangstruse og ser på en dame jeg aldri har sett før. Det lukter sol og hud.

Imorgen skal jeg ta på meg en lysegul kjole med et svart silkebånd rundt livet. Og jeg skal feire kameraten min og hans kjærlighet. Pakistansk bryllup, faktisk.

Og alt dette får meg til å føle meg forandret. Selv når jeg priker i en snusboks som bare er for liksom. Som jeg hater. Men bare for. Og jeg tenker plutselig at jeg ikke har så lyst på røyk likevel. Men at jeg savner noe i ensomheten og stillheten.

Det er mye som ikke stemmer i hodet mitt. Jeg har mange grunner, mange unnskyldinger. Men når alt kommer til alt, er jeg det jeg aldri trodde jeg kom til å være.
Jeg er redd.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Don’t let me go

av TheKNUTSresidens in februar 21, 2011
Kategorier 1

Jeg er et parantes av hva jeg engang var.

1293982752216_f_large

foto: weheartit.com

Først var det ingenting. Ikke før jeg hørte ordene komme ut fra munnen hennes. Fremmede. Og deretter – en tanke. Så vag og flyktig, så skjør og forsiktig. Jeg kunne knapt tenke den, eller holde den i tankene, før den forsvant ut i ingenting. Og det var trygt. At tanken var nesten ikke en tanke engang.

Og så. En tanke. Hard og solid. Rå og ekte. Vond og voldsom. Ikke fullt så fremmed lenger. Og jeg leker med den iblant. Kjenner på følelsen tanken gir meg. Men jeg tør ikke gjøre den ekte, virkelig. For den er brutal og jævlig. Og det er best å holde den på avstand.

Jeg lar fingrene gli over alt som er kjent og kjært for meg. Bildet av pappa og meg. Fuglen farmor malte før hun døde. Bøkene mine som gir meg virkelighetsflukten jeg sårt trenger. Og jeg vet. At jeg har kamfulert feigheten min som samvittighet. Og om natten tørker han tårene mine, mens jeg skjelver i armene hans. For jeg er redd.

Jeg er annerledes nå. Og jeg hater meg selv for det. Og på skolen står hun foran meg og ser på meg med de store øynene sine. Jeg vil fortelle. Jeg vil si alt. Og jeg kjenner tårene fylles opp bak øyet, for jeg er føler meg så liten. Men jeg sier bare litt. Og de store øynene hennes blir triste. Men jeg holder meg oppe. Og jeg gjemmer meg bak den jeg prøver å være.

Jeg trodde ikke det gikk an å være lei seg selv på så mange måter. Men jeg er det. Og jeg forsøker hardt å holde på virkeligheten jeg skyr. Drukner meg selv i selskap, jobb og kjærlighet.

Og selv om jeg er redd, så tenker jeg også en fin tanke. Og den er ekte. Virkelig, varm og nydelig. Jeg er elsket. Og jeg elsker.
Det beste livet har å by på, er akkurat det.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Just because I’m hurting, does it mean I’m hurt?

av TheKNUTSresidens in februar 15, 2011
Kategorier 1

Tiden står stille igjen. Og jeg står stille med den.

tumblr_l7nd4x9Ewj1qd5mnho1_400_large_largefoto: weheartit.com

Det lukter vennskap og glede. Og jeg lar fingrene mine gli gjennom de store krøllene jeg har laget for anledningen. Leiligheten blir 30 tallets depresjonstid og jeg sukker tungt. For noen timer får jeg late som jeg er en annen. Uten at det føles ut som jeg lever en løgn.

Og jeg smiler på ekte den kvelden. Jeg slipper de voldsomme tankene og spørsmålene. Den jeg egentlig er, har forsvunnet i fasader, skuespill og vrangforestillinger. Hvis jeg ikke er det mennesket nå, etter årevis med smil og latter på utsiden. Og gråt på innsiden.

Jeg drukner meg selv i den virkelig verden nå. Jobber tre jobber og famler meg mot slutten av studiene. Trekker pusten på Bybanen og ler på ekte av spill-nerder som ler av geiter. Jeg søker voksen-jobber og tenker at det ikke er vits å holde pusten helt enda.

Om kvelden kjenner jeg fingrene hans stryke over kroppen min, og jeg føler meg trygg og elsket. Jeg hvisker at jeg vil tilbringe resten av livet mitt med han og han kysser meg inn i natten.

Og på sett og vis ordner livet seg nå. Alt jeg har ventet på, starter snart. Med eller uten meg. Det virker så lenge siden vi satt på benken vår og holdt hender i skjul og stjal kyss i heisen.

Tiden står stille igjen. Og jeg står stille med den.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I hurt myself today, to see if I still feel

av TheKNUTSresidens in januar 31, 2011
Kategorier 1

Ensom er som et grusomt ekko som følger meg hvert eneste sekund, av hver eneste dag.

Jeg begynte faktisk å føle at verden ikke var så grusom, likevel. Men så sitter vi der. I det samme rommet, bare at denne gangen er vi fler. Ingenmannsland. Og vi må snakke om fortid. Om hva som har vært. Og jeg kjenner det svir inne i meg, det stikker, det gjør vondt.

Så går vi hjem. Og på en tirsdagskveld snakker vi om det som har vært. Jeg gråter stille, og tørker såre tårer. Og alle disse følelsene river i meg, motstriende og jævlig. Skam, sinne, raseri, sorg og tristhet. Bitterhet, skyld og lettelse. Og jeg føler meg lettere. Jeg gjør virkelig det.

Men så. Rock bottom.

Og selv om jeg er ferdig med det – vår fortid, så er jeg sint. Jeg er lei og fortvilet. Jeg er bitter og skamfull. Noen sier at depresjon er innadvendt raseri. Og jeg gråter når jeg hører det.

Jeg hører stemmen hennes på andre siden av telefonen, og jeg hører hun har savnet meg. Og jeg savner henne. Men det er også sinne i hjertet mitt. Jeg sier ingenting. For jeg kan ikke være sint, si de ordene jeg vil til henne, før jeg har forstått og godtatt at det ikke er hennes feil. Men at jeg er urettferdig behandlet. At det har bidratt til at jeg ikke føler meg sett, til at jeg føler at ingen virkelig vet hvem jeg er.

Så jeg strekker hendene famlende ut i mørket. Men det eneste jeg hører er min egen såre gråt og desperate hviskende ord.
Og jeg føler ingenting. Ikke noe annet enn mørke.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I have a pocket full of hope

av TheKNUTSresidens in januar 6, 2011
Kategorier 1

- Føler du deg noen ganger ensom? hvisker jeg ut i natten.

tumblr_lcwps8sYJv1qfpgnoo1_500_large

Da jeg var liten, ville jeg bli prinsesse. Og ridende politi. Og dyrelege i Afrika. Da jeg var liten, ville jeg hverken gifte meg eller få barn. Da jeg var liten, ville jeg jobbe i bank, slik at jeg kunne sende penger til fattige barn i hele verden. Da jeg var liten, var det viktigste i verden å ha penger på konto og is i fryseren.

Mye har forandret seg siden da. Også slik jeg trodde livet mitt ville bli.

Iblant har jeg lyst å fortelle alt. Til hvem som helst egentlig. Og kjenne på frykten jeg bærer med meg hver dag. Bare å føle meg fri fra mørket jeg gjemmer meg i. Slik at noen, hvem som helst, kan se meg.

- Ja, jeg er ensom iblant. Er du? hvisker han tilbake.

Jo mer jeg gjemmer alt, jo større og vondere virker det. Selv når det er stjerneklart og han holder hånden min og jeg mister pusten over alle stjernene som glitrer over hodene våre, kjenner jeg tyngden av børen.

Men samtidig er jeg lykkelig. Forelsket. Elsket. Det er vonde følelser å blande, for iblant mister jeg oversikten over hodet mitt og følelsene mine.

- Jeg føler meg ofte ensom, egentlig. Det har vært sånn så lenge jeg kan huske, svarer jeg.

Og når verden virker for stor og uoverkommelig, så er han der og våker over meg. Stryker håret mitt bak ørene og kysser meg ømt på kinnet.

Jeg vil si det til henne, egentlig. At jeg er ensom. Kanskje det ikke virker så stort og mørkt hvis jeg gjør det. Kanskje det ikke forandrer noe, og det fortsatt føles .. ensomt. Men kontoret hennes er så tomt, som ingenmannsland og jeg har allerede nok krefter til å late som om ting er som de burde.

Jeg vil fortelle alt. Jeg vet bare ikke hvordan jeg gjør det.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Dry your eyes mate

av TheKNUTSresidens in januar 4, 2011
Kategorier 1

Veien er lang, det vet jeg nå. Men når jeg får holde en hånd som passer perfekt rundt min – så føles det mindre ensomt. Og mindre tungt.

tumblr_le2ij8K7U41qac2jjo1_500_large_large

Jeg har funnet meg selv denne julen, blant nisser, familie og pepperkaker. Selv om jorden iblant rister under meg, for å minne meg på at ingenting er sikkert her i livet.

Jeg er emosjonell i julen. Jeg finner en gammel alkis inne i gangen minibanken min er. Og jeg gråter på veien hjem, hånd i hånd med min kjære og spør hvorfor verden må være så urettferdig. Han smiler til meg og tørker tårene mine. Og innen en halvtime, er vi på vei ned igjen med jakke, hansker, skjerf, lue og akevitt.

Men om nettene vrir jeg meg. Jeg våkner gjennomvåt av svette og marerittene mine ligger klamt på huden min. Og jeg føler meg så voldsomt ensom, sammen med alle mine frykter og bekymringer.

Og slik er det. Noen dager skinner solen som aldri før, og andre dager gjemmer jeg meg for verden og alt som står meg nært. De vonde tankene fortærer meg i en voldsom fart, og jeg lar dem.

Men det er håp, selv om. Og iblant sitter jeg på det rare rommet, som virker så tomt og tankeløst – men som jeg må øse ut tanker og følelser, noe jeg egentlig aldri har kunnet. Ikke slike tanker, i alle fall.

Og så er det et nytt år. Jeg skal starte i ny jobb, og jeg har seks måneder igjen av utdannelsen. Jeg skriver ned alt jeg føler og tenker, og mamma sier at det kanskje kunne blitt en bok. Og jeg har bestilt fuglebur.

Så jeg samler meg sammen. Holder bitene på plass, selv om det av og til føles så skjørt og vanskelig. Men jeg har begynt å ta meg sammen, og åpner meg opp for han på kjøkkenet og snakker om ting som får tårene til å trille. Eller som hjernekrymperen min sier - “du kommer i kontakt med følelsene dine”.

Sånn. Nå gjenstår den virkelige harde jobben. Å skifte taktikken som er blitt instinktet mitt.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Now I’m right back to where I started

av TheKNUTSresidens in desember 18, 2010
Kategorier 1

Sirkuset er tilbake. Et jævlig spetakkel som fyller hodet mitt. Og ensomheten graver seg dypt inn i mitt indre.

706750-7-1291239745271
Jeg er i mørket. Og her er det ingenting som kan røre meg. For det er slik jeg skjuler alle mine sår. Og lar ingen se mine svake tårer. Så når mørket faller på – er jeg i mørket for å glemme alt.

Og når jeg har det vondt, later jeg som om jeg har det bra. Men på innsiden hyler jeg – i håp om at noen hører mine desperate skrik. Jeg vil at de skal se meg. Jeg vil at de skal forstå. Jeg vil at de skal presse meg. Og godta at jeg ikke er den jeg har utgitt meg for å være.

Men med han.. Så føler jeg meg ekte og levende. Og iblant prøver jeg å forklare han nøyaktig hva jeg føler for han. Men det er umulig. Jeg har ikke ord for å beskrive hvor voldsomt, ekte og nært det er. Hvor lykkelig han gjør meg.

Og for først gang i mitt liv klarer jeg å se meg selv i klart lys. For første gang vet jeg hvordan alt har blitt som det har.
Og for første gang har jeg muligheten til å være ekte – på godt og vondt.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

You made my life a fairytale

av TheKNUTSresidens in desember 17, 2010
Kategorier 1

Tonene fyller hele verden. Og det er kun musikk jeg hører i mitt iskalde hjerte.

tumblr_lag2lqaRUk1qchn0go1_500_large

Jeg får tårer i øynene når jeg må ta farvel med dem, selv om jeg vet at jeg får se dem igjen. Men nå er månedene mine over og jobben er gjort. Og nå har jeg enda flere drømmer og håp.

Han ler igjen. Og vekten på skuldrene mine er lettet. Selv om jeg noen ganger ligger på bunnen igjen, er jeg for det meste på beina.

Det er naturlig at du ikke føler at du fortjener gode ord nå. Du har fjernet deg fra deg selv, for å takle situasjonen du er i – og derfor har du ikke kontakt med deg selv på samme måte som før, sier hun.

Og jeg vet. Det er en lang vei å gå for å forandre tankegang, mestringsstrategier og balanse. Men det er litt bedre nå. Iblant ler jeg så det gjør vondt i magemusklene. Og det er akkurat det jeg klamrer meg til når jeg føler at alt lys er borte fra verden og ensomheten kveler meg.

Du trenger ikke være ensom lenger, sier han. Nå er jeg her.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende


Tips oss hvis denne bloggen er upassende

Denne bloggen blir ikke forhåndsredigert av VG Nett. Bloggens eier står ansvarlig for alt innhold.
Ingenting varer evig og nå er vi dessverre ved veis ende. VGB er lagt ned og vil ikke komme tilbake.
VG Blogg var en tjeneste levert av VG Multimedia AS. Henvendelser rettes til: Magne Antonsen
Ansvarlig redaktør/Administrerende direktør: Torry Pedersen
Redaktør digitalt Espen Egil Hansen. Redaktør avis: Helje Solberg. Politisk redaktør Hanne Skartveit
Digital direktør: Jo Christian Oterhals. Sentralbord VG: 22 00 00 00