Kiss with a fist

Et sted i regnpyttene, kunne jeg se det knuste hjertet mitt. Det lå i mange biter. Det er lenge siden nå.

beauty,girls,photomanipulation-a0b4b9a66016c50f1327fd7461ff55e9_h_largeweheartit.com

Jeg tror jeg hører ekko av tankene mine. Av og til er livet ubegripelig. Og jeg forteller han om kvelden at jeg føler meg kvalt av rutiner. At voksenlivet er skummelt og forutsigbart. Og seriøst.

Jeg elsker jobben min. Og vi ler voldsomt iblant, slik at det ljomer i gangen. Vi må le, fordi det er langt mellom solskinnshistoriene. Fordi det er mange som har det vondt. Men jeg føler meg viktig, for første gang på veldig lenge. Jeg kan gjøre det mindre vondt for dem.

Det er den siste dagen på skolen. Solen skinner gjennom de skitne vinduene. Og læreren jeg har lært meg å forgude, holder meg i hånden. Skjult bak alle som stiller seg opp for klassebildet. Hun hvisker i øret mitt at hun synes vi er en solskinnhistorie, meg og han, og at det ikke finnes så mange solskinnshistorier, egentlig. Og når hun klemmer hånden min ekstra hardt, kjenner jeg tårene presser bak øynene. Ikke fordi jeg er trist, men fordi jeg er enig.

Men så regner det. Både ute og inni meg. Jeg sitter på stolen jeg alltid gjør, som egentlig er altfor hard. Og jeg er låst i mine egne tanker. Han ser på meg med de store blå øynene, slik han alltid gjør. Og han trenger ikke si noe. For øynene hans sier alt. Øynene mine blir blank av salte tårer og jeg kjenner at jeg er livredd for at han skal gi slipp. For at han ikke skal se på meg med de store blå øynene resten av livet.

Å ikke forlate noen i vanskelige øyeblikk, er en handling full av tillitt og kjærlighet.

Og så er jeg alene hjemme. Jeg forsøker å se om leiligheten lever, for iblant føles det sånn. Et pulserende varmt hjerte, en varm favn, en lang klem. Jeg hører etter om den puster. Og når jeg ikke hører noe, går jeg ut på terrassen og betrakter nattehimmelen.

- Hei stjerner, hvisker jeg.

Og iblant skammer jeg meg. Fordi jeg faller så langt, så dypt. Og jeg sammenligner min smerte med andres. Jeg taper, hver gang.
Men jeg føler meg ikke bedre av den grunn, jeg føler meg mindre. Og iblant klarer jeg å tenke at man ikke kan sammenligne smerte, at det ikke finnes én målestokk for alle, men at alle har én hver.

Så er kvelden her. Og sengen er tom og stor. Han er på tur, han lever og ånder i naturen og kjenner seg fri. Han får puste fritt. Han får forsvinne blant store trær og voldsomme vann. Og jeg elsker han. Jeg kjenner lukten av han på puten hans og jeg sover i t-skjorten som lukter det jeg vil lukte resten av livet. Trygghet og kjærlighet.

- God natt stjerner, hvisker jeg. Og snart sovner jeg og får fred i noen timer. Når solen står opp og verden våkner vil jeg møte en ny dag. Og jeg kommer til å orke litt til, elske litt mer og prøve enda mer.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Explore posts in the same categories: 1

Both comments and pings are currently closed.

Comments are closed.


Tips oss hvis denne bloggen er upassende

Denne bloggen blir ikke forhåndsredigert av VG Nett. Bloggens eier står ansvarlig for alt innhold.
Ingenting varer evig og nå er vi dessverre ved veis ende. VGB er lagt ned og vil ikke komme tilbake.
VG Blogg var en tjeneste levert av VG Multimedia AS. Henvendelser rettes til: Magne Antonsen
Ansvarlig redaktør/Administrerende direktør: Torry Pedersen
Redaktør digitalt Espen Egil Hansen. Redaktør avis: Helje Solberg. Politisk redaktør Hanne Skartveit
Digital direktør: Jo Christian Oterhals. Sentralbord VG: 22 00 00 00