Just between you and I

Jeg går rundt i sirkler, og han hører ikke ordene mine lenger.

tumblr_ll98hzQpq51qfph9jo1_500_large

Jeg hører kopimaskinen i det fjerne, og det lukter voksenliv lang vei. Jeg hører taslende føtter og mutte stemmer. Men det spiller ingen rolle. Uansett hvem som sier noe, uansett hvor bra det er – så hører jeg ingen andre enn han.
Så jeg lengter hjem til han, og teller minutter til voksenjobben min, med voksenkollegaer, voksenkaffe og voksenting, er over for dagen.

Jeg har ikke tilgitt meg selv enda. For alt som har vært. Så jeg ligger alene i sengen og venter litt. Og hjertet mitt dunker litt fortere hver gang jeg hører noen går inn i huset. Kanskje det er han?
Jeg er sint på han. Men egentlig, så tror jeg at jeg er mest sint på meg selv. Fordi jeg forventer noe i det ene øyeblikket og ingenting i det andre. Og fordi jeg skuffer meg selv gang på gang.

Kunne jeg satt livet på pause, på ekte? Slik at jeg kunne fått en pust i bakken og muligheten til å ordne meg selv uten at livet går videre?
Jeg drømmer om alle tankene mine om natten. Og om dagen virker natten så virkelig, at det føles som om hvert fiber av meg er farget av håpløshet og ensomhet.

Jeg knasker b-vitaminer. Og kjenner meg litt mindre trøtt hver dag. Men jeg kjenner meg også litt mindre meg hver dag og klarer ikke å holde følge med meg selv.

Du har forandret deg, sier hun i Ingenmannsland. Og ekkoet av stemmen hennes fyller det tomme rommet, som egentlig ikke er tomt. Ikke helt, i hvertfall. Jeg er kvalm.

Og jeg har mest lyst til å hyle og skrike og kaste alt vegg i mellom. Men jeg gjør ikke det. Jeg sitter rolig og rett i ryggen. Armene mine ligger nøytralt i fanget og jeg svarer behersket. Utdanningen min har gjort meg unormalt oppmerksom på kroppsspråk og jeg bruker mye krefter på å sende de signalene jeg helst vil. Livet mitt har lært meg å bli overbevisende. Som en psykopat, nærmest. Fjernest.

Og jeg leter etter bekreftelser på mine mistanker hos mine kjære. På at jeg er verdiløs. På at jeg er til bry. Stein for stein, bygger jeg opp forsvarsverket mitt og hater meg selv enda litt til for hver stein jeg legger på plass.

Jeg er kanskje ikke fornøyd før jeg har ødelagt alt og bevist for meg selv at jeg hadde rett. Så jeg tenner opp en røyk i mørket og klamrer meg til mobilen i håp om at han stiller opp for meg, likevel. Og hører etter lyder i døren, i håp om at jeg tar feil, likevel.

Jeg drukner i min egen håpløsthet og håper jeg får høre den ekte latteren min igjen snart. Jeg savner den. Og jeg savner den tiden alt det andre bare eksisterte i bakgrunnen og alt jeg levde og åndet for var kjærlighet.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Explore posts in the same categories: 1

Both comments and pings are currently closed.

Comments are closed.


Tips oss hvis denne bloggen er upassende

Denne bloggen blir ikke forhåndsredigert av VG Nett. Bloggens eier står ansvarlig for alt innhold.
Ingenting varer evig og nå er vi dessverre ved veis ende. VGB er lagt ned og vil ikke komme tilbake.
VG Blogg var en tjeneste levert av VG Multimedia AS. Henvendelser rettes til: Magne Antonsen
Ansvarlig redaktør/Administrerende direktør: Torry Pedersen
Redaktør digitalt Espen Egil Hansen. Redaktør avis: Helje Solberg. Politisk redaktør Hanne Skartveit
Digital direktør: Jo Christian Oterhals. Sentralbord VG: 22 00 00 00