How’s your halo?

Det er ikke uten noen sekunders nøling jeg trykker på knappen “new post” og lurer på om jeg tør.

PDJpostsecret.com

Tiden har startet igjen, egentlig. Og jeg har for første gang på veldig lenge, turd å være ute i verden igjen. Og jeg har ledd, og ment det.

Jeg har prøvd å være tro mot det jeg trodde ville bli mine siste ord på vgb. Og i mellomtiden har jeg fått det bedre på mange måter. Jeg har ledd, og virkelig ment det. Men følelsen av å være så håpløs, så skakkjørt og jævlig, at ingen kan hjelpe meg – er der enda. Og veien har vært lenger enn jeg trodde.

Selv etter en tid med oppturer, kjenner jeg den første nedturen. Og den overskygger alt. Det at jeg har fått meg jobb, selv før jeg er ferdigutdannet. Det at jeg har ordnet opp i rusk mellom meg og mine kjære. Det at jeg faktisk kjenner glede, helt fra tærne, gjennom magen og helt ut til fingertuppene.

Nedturen blir voldsom etter noe sånt. Og jeg kjenner meg uendelig ensom, fordi jeg ikke vil skuffe noen. Fordi jeg vet at alle er sliten. Fordi jeg vet at alle håper og tror. Og i et desperat forsøk, prøver jeg å fortelle han at jeg trenger han. Men han ser det ikke likevel, og jeg vet at jeg egentlig aldri fortalte noe.

Han har det vanskelig han også. Trygghet gjør han usikker. Trygghet er unormalt for han. Så han venter på smellet. Jeg venter på smellet. Og jeg frykter at han utløser det selv, med et smell.

Og jeg går rundt og føler meg redd. Håpløs, egentlig. Jeg kjenner at forsvarsverket mitt snart er på plass igjen, og jeg frykter konsekvensene. Får jeg lov til å si at jeg er lei? Drittlei av å føle de samme følelsene og tenke de samme tankene? Møkklei av å føle at jeg går rundt i ring og kjenne at ting ikke er så bra som jeg kanskje trodde de var?

Jeg husker knapt noe lenger. Jeg puster røyken opp mot himmelen og er sint på meg selv som føler alt jeg gjør, når ting endelig begynner å se lysere ut.

Kanskje jeg bare har en dårlig dag.
Enda én.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Explore posts in the same categories: 1

Both comments and pings are currently closed.

2 kommentarer on “How’s your halo?”

  1. frostis Sier:

    Jeg kjenner meg veldig igjen i det du sier om at du er sint på deg selv fordi du føler slik du gjør. Jeg tror oppriktig at jenter bare noen ganger føler for mye, og at det halve kunne vært nok. Men så er vi jo laget slik da, lille venn. Jeg vil du skal vite at jeg er her for deg uansett, og skulle følelsene ta overhånd noen gang så er det bare å ringe. :)

    Gleder meg til i kveld! Ses snart

    Frøken K: Var så kos at du kom igår, kjære!
    Og du har nok rett. Vi jenter har vel en tendens til å la tankene fly avgårde.. Tusen takk vennen, jeg vet jeg kan stole på deg!

    Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

  2. Toffee Sier:

    Nå ble JEG glad! :D Ikke la dette bli siste innlegg, vær så snill :) Jeg kjenner meg skummelt godt igjen i det du skriver.

    Frøken K: Kanskje vi er litt lik, begge to? Blir nok ikke det siste innlegget, for mye tankevirksomhet på gang her, som trenger ventilering.. Hehe,

    Tips oss hvis denne kommentaren er upassende


Tips oss hvis denne bloggen er upassende

Denne bloggen blir ikke forhåndsredigert av VG Nett. Bloggens eier står ansvarlig for alt innhold.
Ingenting varer evig og nå er vi dessverre ved veis ende. VGB er lagt ned og vil ikke komme tilbake.
VG Blogg var en tjeneste levert av VG Multimedia AS. Henvendelser rettes til: Magne Antonsen
Ansvarlig redaktør/Administrerende direktør: Torry Pedersen
Redaktør digitalt Espen Egil Hansen. Redaktør avis: Helje Solberg. Politisk redaktør Hanne Skartveit
Digital direktør: Jo Christian Oterhals. Sentralbord VG: 22 00 00 00