Flyttemelding

av TheKNUTSresidens in juli 20, 2011
Kategorier 1

Da pakker jeg sakene mine og flytter.

http://froekenk.wordpress.com/

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Before I go

av TheKNUTSresidens in juli 12, 2011
Kategorier 1

- Du er ekstrovert, sier hun.

tumblr_lmuod7l08L1qfr3imo1_500_large
weheartit.com

Jeg vet alt om det. Og han er introvert. Selv om vi er like, mer enn vi noensinne hadde trodd, er vi grunnleggende ulike.
Ingenmannsland er tøffere enn noensinne. Vi stanger hodet i veggen, og ekkoet er uholdbart. Jeg leter etter utveier. Men så gråter jeg.

- Selv om du gråter, betyr det ikke at du er like sterk som alltid, hvisker hun nærmest.

Jeg låser meg inne i meg selv. Og jeg lar tankene forsvinne og følelsene ta overhånd. Jeg holder på å drukne, tenker jeg.

Solen skinner gjennom trærne og jeg tvinner en hårlokk mellom fingrene.Verden min har revnet ofte den siste tiden. Og isolerer meg. Jeg hater det. Og han ser på meg. Ordene hans er som en sang, og han synger at han er redd. At den tiden vi skulle vært lykkelig forelsket og uvitende, var en tid fylt av alt annet. Smerte, vonde ord, mørke. Fortvilelse og redsel. Jeg ser på han en stund. Skjønner han det ikke?

- Jeg ser ikke på det slik. Det er vel bare et tegn på at vi overlever helvete sammen, hvisker jeg.

For det er jo sånn. At da vi skulle utforske hverandre, ble vi møtt av den kalde, harde virkeligheten. Og det føltes aldri skjørt. Det føltes hardt og solid. Og kjærligheten vår vokste frem som et tre gjennom asfalt. Ekte og virkelig.

Jeg sier jeg elsker han. Og han sier ditto med et lurt smil. Og jeg elsker han fordi jeg vet han elsker meg så inderlig når han sier det. Fordi han vet at jeg hater det.

Ingen har noensinne sett på meg slik han gjør. Og jeg føler meg sterk og svak med han. Redd og lykkelig.

Og så er det tirsdag. Jeg leter gjennom støvete esker. Minnene mine lukter kjeller. Det river i hjertet mitt. Det virker så lenge siden nå. Mamma smiler kjærlig til meg. Hun trenger ikke si noe, hun ser det triste smilet mitt. Hvordan kan jeg forteller henne at jeg aldri passet å være barn? At jeg alltid følte meg utilpass, selv om jeg gjorde alt for å late som jeg ikke gjorde det? Hvordan forteller jeg henne at jeg tenkte tanker og følte følelser som jeg aldri følte meg gammel nok til å føle og tenke?

Jeg forteller henne aldri det. Fordi jeg kan fortelle han. Og fordi han vet. Vi sitter sammen i minnene våre på terrassen og forstår hverandre. Han klemmer hånden min fordi han vet. Og jeg elsker han så mye akkurat da at hjertet mitt holder på å eksplodere.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Snälla, ge mig två sekunder

av TheKNUTSresidens in juni 27, 2011
Kategorier 1

Samvittigheten min sitter ved min side. Mens jeg spiser kveldsmat eller når jeg sitter på benken vår.

tumblr_ln44v15o8m1qjggbyo1_500_large

Og om kvelden kjenner jeg søvnens kvelertak. Hjertet mitt er så trett. Mitt mørkt, bankende hjerte. Sorg og ensomhet ligger som et teppe over ansiktet mitt, og iblant våkner jeg fordi jeg ikke får puste.

Det har vært tungt nå. Hele livet mitt har kanskje ledet opp til dette øyeblikket, når jeg trekker pusten og må innrømme at jeg kanskje er voksen. Om kvelden forteller jeg han at jeg aldri har hatt store drømmer om hva jeg skulle bli når jeg ble stor. Jeg forteller han at det eneste jeg har drømt om, og hatt forventinger om – er kjærlighet. Han slår blikket ned i gulvet og det virker som øynene hans gransker hver eneste uperfekte centimeter.

- Og den har vært over all forventing. Kjærligheten, altså, hvisker jeg.

Han smiler nesten umerkelig. Som om han vurderer om ordene mine er sanne. Og jeg kjenner den menneskelige smaken av ordene hans som fyller luften i mellom oss. Noen ganger er det lettelse i stemmen hans, selv om den egentlig minner om friksjon, lik en stein som blir forsiktig skrubbet mot en klippe. Enkelte steder er den dyp, andre steder er den blitt klort i stykker. Den er dypest i savn.

Det løser seg opp når vi kommer til øyen. Og jeg kjenner skammen løfter seg fra skuldrene mine, og jeg vet. Jeg vet at jeg har vært vond, vanskelig og fjern. Og han har ikke vært der. Han har ikke sett at jeg har hatt det vondt, fordi jeg har blitt en ekspert på å skjule motgang og vonde følelser.

Iblant gråter jeg. Triste og lykkelige tårer. Iblant vet jeg ikke hvilke som er hva. Men det viktigste er at jeg har han. At vi har hverandre. For noen ganger bare vet man, at det ikke blir stort mer riktig enn det er akkurat slik det er.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Kiss with a fist

av TheKNUTSresidens in juni 15, 2011
Kategorier 1

Et sted i regnpyttene, kunne jeg se det knuste hjertet mitt. Det lå i mange biter. Det er lenge siden nå.

beauty,girls,photomanipulation-a0b4b9a66016c50f1327fd7461ff55e9_h_largeweheartit.com

Jeg tror jeg hører ekko av tankene mine. Av og til er livet ubegripelig. Og jeg forteller han om kvelden at jeg føler meg kvalt av rutiner. At voksenlivet er skummelt og forutsigbart. Og seriøst.

Jeg elsker jobben min. Og vi ler voldsomt iblant, slik at det ljomer i gangen. Vi må le, fordi det er langt mellom solskinnshistoriene. Fordi det er mange som har det vondt. Men jeg føler meg viktig, for første gang på veldig lenge. Jeg kan gjøre det mindre vondt for dem.

Det er den siste dagen på skolen. Solen skinner gjennom de skitne vinduene. Og læreren jeg har lært meg å forgude, holder meg i hånden. Skjult bak alle som stiller seg opp for klassebildet. Hun hvisker i øret mitt at hun synes vi er en solskinnhistorie, meg og han, og at det ikke finnes så mange solskinnshistorier, egentlig. Og når hun klemmer hånden min ekstra hardt, kjenner jeg tårene presser bak øynene. Ikke fordi jeg er trist, men fordi jeg er enig.

Men så regner det. Både ute og inni meg. Jeg sitter på stolen jeg alltid gjør, som egentlig er altfor hard. Og jeg er låst i mine egne tanker. Han ser på meg med de store blå øynene, slik han alltid gjør. Og han trenger ikke si noe. For øynene hans sier alt. Øynene mine blir blank av salte tårer og jeg kjenner at jeg er livredd for at han skal gi slipp. For at han ikke skal se på meg med de store blå øynene resten av livet.

Å ikke forlate noen i vanskelige øyeblikk, er en handling full av tillitt og kjærlighet.

Og så er jeg alene hjemme. Jeg forsøker å se om leiligheten lever, for iblant føles det sånn. Et pulserende varmt hjerte, en varm favn, en lang klem. Jeg hører etter om den puster. Og når jeg ikke hører noe, går jeg ut på terrassen og betrakter nattehimmelen.

- Hei stjerner, hvisker jeg.

Og iblant skammer jeg meg. Fordi jeg faller så langt, så dypt. Og jeg sammenligner min smerte med andres. Jeg taper, hver gang.
Men jeg føler meg ikke bedre av den grunn, jeg føler meg mindre. Og iblant klarer jeg å tenke at man ikke kan sammenligne smerte, at det ikke finnes én målestokk for alle, men at alle har én hver.

Så er kvelden her. Og sengen er tom og stor. Han er på tur, han lever og ånder i naturen og kjenner seg fri. Han får puste fritt. Han får forsvinne blant store trær og voldsomme vann. Og jeg elsker han. Jeg kjenner lukten av han på puten hans og jeg sover i t-skjorten som lukter det jeg vil lukte resten av livet. Trygghet og kjærlighet.

- God natt stjerner, hvisker jeg. Og snart sovner jeg og får fred i noen timer. Når solen står opp og verden våkner vil jeg møte en ny dag. Og jeg kommer til å orke litt til, elske litt mer og prøve enda mer.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Snälla, bli min

av TheKNUTSresidens in juni 8, 2011
Kategorier 1

Og så løsner det. Jeg holder pusten, helt til jeg ikke klarer mer og så kjennes det rart. Tomt og fantastisk.

tumblr_llyigeFFJL1qzm5eqo1_500_large

Vi sitter ved siden av hverandre i solen, og jeg tenker at jeg er heldig. Kanskje verdens heldigste. Og jeg er stille. For jeg tenker at jeg mister respekten for alle som påstår at det ikke går an å leve sånn. Med noen som han. Og jeg blir flau for jeg kanskje har kalt dem mine venner. Og skuffet fordi halvparten ikke tør å si det til meg. Bare bak meg. Og følelsen av håpløshet er overveldende. Hvem har sagt han er problemet i livet mitt? Hadde de spurt, hadde de brydd seg – hadde de visst at han var løsningen.

Han klemmer hånden min, og sender meg et ømt blikk. Jeg føler jeg stråler kjærlighet. Og uten jeg riktig vet, eller forstår – så løsner alt. Vi sitter i timesvis og den vonde sirkelen min virker brutt. Vi misforstår ikke hverandre, ordene kjennes riktig ut. Spørsmålene våre får svar og vi elsker hverandre kanskje mer enn før. Verkebyllen er tømt, og igjen står vi. Meg og han.

DJ ringer meg. Og jeg får blodsmak i munnen når hun forteller at Misteren hennes er tilbake. Men jeg forstår henne. Hvis man ikke strekker seg til siste punkt, hvordan kan man da bli virkelig bli ferdig med noe?

Jeg har gjort det. Jeg brukte tre år, to måneder og åtte dager på å strekke meg. Etter lykkelige øyeblikk, jævlige netter, voldelige krangler, trykkende ord. Etter nedverdigelse, ydmykelser og løgner.
Og etter tre år, to måneder og åtte dager, så var det nok.
Jeg sa farvel, og så meg aldri tilbake. Aldri.
Og vil noen fordele skyld, utenfor meg, for hvorfor jeg er ødelagt – skyld på han. Ikke på den jeg holder høyest i hele verden. Stereotyper er enkle forklaringer for enkle mennesker.
Svigermors drøm, var en psykopat. Den eks-narkomane.. er den mest fortryllende, snilleste, morsomste, smarteste, mest reflektere, kjærlige, omtenksomme mannen jeg noensinne har truffet. Og jeg føler meg elsket og verdsatt for den jeg er. Jeg trenger ikke late som. Ikke nå lenger.

Men jeg vet nå. At jeg har sluppet kontrollen. At jeg har tillatt meg å elske noen så høyt, som jeg aldri har elsket før. Jeg har tillatt meg selv å vite at han er den jeg vil tilbringe resten av livet med. Jeg har tillatt meg selv til å tro at han elsker meg, slik jeg elsker han. Og hvis jeg måtte velge én ting, hadde jeg sagt at det er det skumleste i hele verden, men også det fineste.

Om kvelden sovner jeg på brystet hans, til hjerteslagene hans.
Og jeg føler meg hel.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

and I wish that you could feel the same

av TheKNUTSresidens in mai 30, 2011
Kategorier 1

Jeg veier ordene opp og ned, og sidelengs. Legger dem på tungen, i hendene.

tumblr_lln8enhZXX1qaactho1_500_largeweheartit.com
Og det sårer meg. Det stikker dypt, hardt, blodig. Jeg kjenner blodsmaken i munnen når jeg tenker på det forrige forholdet mitt, som var basert utelukkende på hans løgner. Og jeg. Som fortalte sannheten, enda hvor vondt det gjorde iblant. Og nå kjenner jeg den samme mørke blodsmaken i munnen. Hvorfor?

Jeg stryker over tatoveringen min og tenker at verden er et ondt sted.
No lies, just love.

Og jeg er ikke meg selv en stund. Jobber 50 timer de fire dagene før jeg skal levere bacheloren, og gråter i telefonen fordi jeg er så sliten. Og når jeg leverer inn oppgaven, blir jeg møtt av et underlig antiklimaks. Kanskje jeg forventet fyrverkeri, fanfarer og konfetti ved innlevering.
Men jeg får et kort “takk”. Og jeg ler av meg selv, og sover bare tre kvarter fordi jeg gleder meg til å se han igjen.

Men så er livet nytt. Og jeg kommer hjem klokken halv fire, fra voksenjobben min. Med voksenansvar. Fra jeg stempler meg inn, til jeg stempler meg ut – er jeg i et helt annet univers. Der mine problemer ikke eksisterer, der jeg ikke verker på innsiden eller kjenner blodsmaken i munnen. Der all oppmerksomheten min er rettet mot det alle andre enn meg. Og jeg gråter litt når jeg skriver dette, fordi det er sant. Jeg gråter når ting er sant for tiden. Fordi jeg har hørt for mye usant.

Det er mye usagt mellom oss. For når vi snakker sammen, ender det med at vi sitter frustrerte på hver vår stol og tenker at det egentlig skulle vært lett. Og jeg pøser ut følelsene mine, og han sier at han ikke vet hva han skal si. Men vi ligger inntil hverandre hver kveld og elsker hverandre like høyt. Og iblant klemmer vi i stillhet, litt lengre og hardere enn vanlig – og selv om vi ikke trenger det – fordi vi klemmer hverandre litt lengre og hardere enn vanlig, så hvisker vi at vi elsker hverandre.

Det virker som en evig sirkel. Uansett hvor mye jeg går, så ender jeg opp med de samme spørsmålene, de samme følelsene av utilstrekkelighet og smerte. Men jeg vet én ting. Alt forandrer seg. Hele tiden, uansett. Og jeg forsøker å holde sannheten i hånden. Og jeg forsøker å godta det jeg vet.

Selv om det er en forferdelig klisjé, og jeg aldri vil vedkjenne meg sånne.. Men man kan ikke elske andre, før man elsker seg selv.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Hello mystery. Don’t bother to explain.

av TheKNUTSresidens in mai 20, 2011
Kategorier 1

Det drypper kjærlighet av meg. I regnet, i mørket.

love,quote-612d9e58d9940715a5dcf0a4e29d3be5_h_largeweheartit.com

Det blåser og regner sidelengs. Men vi sitter der sammen i mørket og hører på kaoset i verden utenfor. Det gjør vondt i blant. Kjærlighet.

Vi har gått noen steg tilbake. Jeg visste det var for godt til å være sant. Men det føles mer ekte nå, egentlig. Ingenting har forandret seg når det kommer til hvordan jeg føler for han. Men iblant lurer jeg på om det har for han.

Det er ikke hverdagen som har hentet oss inn, det er vel heller det at vi venter. På at mørket skal forsvinne og det skal lysne til en ny dag. På at alt vi venter på, skal bli virkelig. På at det som er tungt og vanskelig skal forsvinne opp i røyk.

Vi er slitne begge to. Og vi samler krefter til å være oss igjen. Vi prøver å klare motgangen som slår pusten ut av oss.

- Gir du opp? hvisker jeg. Og jeg angrer med én gang. Jeg er livredd for svaret. Og alt som jeg hater med meg selv, velter opp. Og så gråter jeg. Sårt, voldsomt og trøtt. Han legger ansiktet mitt i hendene sine. – Aldri.

For dette var ikke livet jeg forestilte meg da jeg var liten. Og på mange måter elsker jeg dette mer enn noe. Og på mange måter ville jeg ikke hatt et annet liv. Men faktum er at fortiden alltid vil henge med oss. Med han. Og selv om han har vært nøktern lenge nå, så kan det ødelegges. Lett, ubesværet, tilfeldig.
Ja, nøktern. Han gikk fra å være svigermors skrekk, til svigermors drøm. Han er alt ingen andre er, og er det beste, snilleste, smarteste, kjekkeste mannen jeg noensinne har møtt. Og jeg knuser lett andres fordommer og frykt. Ingen har noensinne tatt bedre vare på meg, kjent meg bedre, vært så snill og omtenksom – som nettopp han.

Iblant føler jeg at livet mitt er en drøm. Uvirkeligheten slår meg oftere enn virkeligheten. Og jeg har opplevd mye jeg trodde jeg skulle gå igjennom livet uten å måtte møte.

Fine kjæresten min. Takk for at du har gjort livet mitt bedre – på godt og vondt. For at du elsker meg, og viser det hver eneste dag. For at du holder meg oppe, når jeg helst vil ligge. For at du er der når jeg trenger deg, og ikke. For at du holder rundt meg når jeg skjelver av frykt og hvisker at du elsker meg til jeg sovner. For at du får meg til å le, så jeg kjenner det dirrer i hjertet. For at du fremdeles gir meg sommerfugler i magen.
Jeg elsker deg – av hele mitt hjerte.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Just between you and I

av TheKNUTSresidens in mai 17, 2011
Kategorier 1

Jeg går rundt i sirkler, og han hører ikke ordene mine lenger.

tumblr_ll98hzQpq51qfph9jo1_500_large

Jeg hører kopimaskinen i det fjerne, og det lukter voksenliv lang vei. Jeg hører taslende føtter og mutte stemmer. Men det spiller ingen rolle. Uansett hvem som sier noe, uansett hvor bra det er – så hører jeg ingen andre enn han.
Så jeg lengter hjem til han, og teller minutter til voksenjobben min, med voksenkollegaer, voksenkaffe og voksenting, er over for dagen.

Jeg har ikke tilgitt meg selv enda. For alt som har vært. Så jeg ligger alene i sengen og venter litt. Og hjertet mitt dunker litt fortere hver gang jeg hører noen går inn i huset. Kanskje det er han?
Jeg er sint på han. Men egentlig, så tror jeg at jeg er mest sint på meg selv. Fordi jeg forventer noe i det ene øyeblikket og ingenting i det andre. Og fordi jeg skuffer meg selv gang på gang.

Kunne jeg satt livet på pause, på ekte? Slik at jeg kunne fått en pust i bakken og muligheten til å ordne meg selv uten at livet går videre?
Jeg drømmer om alle tankene mine om natten. Og om dagen virker natten så virkelig, at det føles som om hvert fiber av meg er farget av håpløshet og ensomhet.

Jeg knasker b-vitaminer. Og kjenner meg litt mindre trøtt hver dag. Men jeg kjenner meg også litt mindre meg hver dag og klarer ikke å holde følge med meg selv.

Du har forandret deg, sier hun i Ingenmannsland. Og ekkoet av stemmen hennes fyller det tomme rommet, som egentlig ikke er tomt. Ikke helt, i hvertfall. Jeg er kvalm.

Og jeg har mest lyst til å hyle og skrike og kaste alt vegg i mellom. Men jeg gjør ikke det. Jeg sitter rolig og rett i ryggen. Armene mine ligger nøytralt i fanget og jeg svarer behersket. Utdanningen min har gjort meg unormalt oppmerksom på kroppsspråk og jeg bruker mye krefter på å sende de signalene jeg helst vil. Livet mitt har lært meg å bli overbevisende. Som en psykopat, nærmest. Fjernest.

Og jeg leter etter bekreftelser på mine mistanker hos mine kjære. På at jeg er verdiløs. På at jeg er til bry. Stein for stein, bygger jeg opp forsvarsverket mitt og hater meg selv enda litt til for hver stein jeg legger på plass.

Jeg er kanskje ikke fornøyd før jeg har ødelagt alt og bevist for meg selv at jeg hadde rett. Så jeg tenner opp en røyk i mørket og klamrer meg til mobilen i håp om at han stiller opp for meg, likevel. Og hører etter lyder i døren, i håp om at jeg tar feil, likevel.

Jeg drukner i min egen håpløsthet og håper jeg får høre den ekte latteren min igjen snart. Jeg savner den. Og jeg savner den tiden alt det andre bare eksisterte i bakgrunnen og alt jeg levde og åndet for var kjærlighet.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

How’s your halo?

av TheKNUTSresidens in mai 15, 2011
Kategorier 1

Det er ikke uten noen sekunders nøling jeg trykker på knappen “new post” og lurer på om jeg tør.

PDJpostsecret.com

Tiden har startet igjen, egentlig. Og jeg har for første gang på veldig lenge, turd å være ute i verden igjen. Og jeg har ledd, og ment det.

Jeg har prøvd å være tro mot det jeg trodde ville bli mine siste ord på vgb. Og i mellomtiden har jeg fått det bedre på mange måter. Jeg har ledd, og virkelig ment det. Men følelsen av å være så håpløs, så skakkjørt og jævlig, at ingen kan hjelpe meg – er der enda. Og veien har vært lenger enn jeg trodde.

Selv etter en tid med oppturer, kjenner jeg den første nedturen. Og den overskygger alt. Det at jeg har fått meg jobb, selv før jeg er ferdigutdannet. Det at jeg har ordnet opp i rusk mellom meg og mine kjære. Det at jeg faktisk kjenner glede, helt fra tærne, gjennom magen og helt ut til fingertuppene.

Nedturen blir voldsom etter noe sånt. Og jeg kjenner meg uendelig ensom, fordi jeg ikke vil skuffe noen. Fordi jeg vet at alle er sliten. Fordi jeg vet at alle håper og tror. Og i et desperat forsøk, prøver jeg å fortelle han at jeg trenger han. Men han ser det ikke likevel, og jeg vet at jeg egentlig aldri fortalte noe.

Han har det vanskelig han også. Trygghet gjør han usikker. Trygghet er unormalt for han. Så han venter på smellet. Jeg venter på smellet. Og jeg frykter at han utløser det selv, med et smell.

Og jeg går rundt og føler meg redd. Håpløs, egentlig. Jeg kjenner at forsvarsverket mitt snart er på plass igjen, og jeg frykter konsekvensene. Får jeg lov til å si at jeg er lei? Drittlei av å føle de samme følelsene og tenke de samme tankene? Møkklei av å føle at jeg går rundt i ring og kjenne at ting ikke er så bra som jeg kanskje trodde de var?

Jeg husker knapt noe lenger. Jeg puster røyken opp mot himmelen og er sint på meg selv som føler alt jeg gjør, når ting endelig begynner å se lysere ut.

Kanskje jeg bare har en dårlig dag.
Enda én.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Takk og farvel, VGB.

av TheKNUTSresidens in mars 25, 2011
Kategorier 1

I så mange desperate stunder har VGB vært en plattform for ustrukturerte tanker og et overveldende mørke. Men det har også vært en plass for meg og dele glede og kjærlighet.

Men nå må jeg dele meg selv med mitt virkelige liv, og la de som står meg nært få høre mine bitre ord, mine vonde ord, mine gode ord og mine ord fylt av kjærlighet.
Det har vært fint så lenge det varte, men nå er det på tide å gi de jeg elsker tankene og følelsene mine. Det har vært altfor lett å dele det med ukjente, og så altfor vanskelig å dele det med de kjente. Men bloggen har vært nødvendig lenge, som en ventil jeg har kunnet lette på trykket når det har blitt for stort.  Og i tillegg har man “møtt” fine mennesker, som undertegnende har blitt så glad i – som Neugierig!

Vel, farvel og på gjensyn.
Kanskje man leses igjen en gang. Kanskje ikke.

Frøken K.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende


Tips oss hvis denne bloggen er upassende

Denne bloggen blir ikke forhåndsredigert av VG Nett. Bloggens eier står ansvarlig for alt innhold.
Ingenting varer evig og nå er vi dessverre ved veis ende. VGB er lagt ned og vil ikke komme tilbake.
VG Blogg var en tjeneste levert av VG Multimedia AS. Henvendelser rettes til: Magne Antonsen
Ansvarlig redaktør/Administrerende direktør: Torry Pedersen
Redaktør digitalt Espen Egil Hansen. Redaktør avis: Helje Solberg. Politisk redaktør Hanne Skartveit
Digital direktør: Jo Christian Oterhals. Sentralbord VG: 22 00 00 00